THE PLAYBOY

Jeg har vokst opp med broderende kvinner rundt meg på alle kanter i familien. Jeg elsker broderi, vel å merke når andre gjør det. Jeg mangler tålmodigheten og utholdenheten som kreves for å trylle frem kunst med minimale sting. Da jeg så at Sørlandets Kunstmuseum skulle arrangere en workshop med kunstneren Erlend Helling Larsen, som gikk ut på å brodere på bilder av Playboymates, tenkte jeg at det definitivt hørtes ut som en ny vri på broderi, og meldte meg på.

foto: Camilla Prytz

Workshopen ble arrangert i forbindelse med at Erlend var representert på Sørlandets Kunstmuseums jubileumsutstilling, det er ikke slik at han driver med syklubber for damer i tide og utide.

Foto: Camilla Prytz

Etter en liten intro fikk vi velge og vrake i Playboybladene til Erlend, og jeg fant raskt en vakker kvinne som jeg ville sy om til havfrue. Vi satt og sydde i 4-5 timer, det viste seg å være veldig beroligende og altoppslukende å brodere. Det var bare jenter på workshopen, vi drakk kaffe og småpratet, akkurat som i gamle dager. Jeg sjekket ikke telefonen på 5 timer, og tenkte at det er sunt å brodere, som å meditere. En nydelig søndag!

Prytz i dyp konsentrasjon.

Kunstneren Erlend Helling Larsen (f 1975) kommer fra Oppegård, men bor og arbeider i Lillesand. Han arbeider med broderi, skrift, tegning, grafikk, video og installasjoner. De siste 2 årene har broderiarbeidene hans vært representert på utstillingen Nålens Øye, som har vært vist både på Kode i Bergen og på Kunstindustrimuseet i Oslo. Arbeidene hans representert på FineArt sin store juleutstilling på Tjuvholmen, som åpner idag torsdag kl 18. Kom Kom!

Kunstneren i arbeid.

CP: Fortell hvordan prosjektet med å brodere på playmates begynte:

Erlend: Jeg pleier å mene: At det begynte en sen kveld/tidlig morgen i Amsterdam, med en mørk mann på utsiden av vinduet. En mann som gikk til angrep på en undertøysreklame på utsiden av kjøkkenvinduet med stein. Han kastet brostein, en etter en, men det hadde ingen virkning bortsett fra at det laget et voldsomt bråk. Så begynner en frustrert og sint mann å klore på den nakne huden, den skrapes opp og rives vekk. Lagene med plakater som ligger under erstatter naken hud og resultatet er en slags fargerik kjole. Jeg husker dette, men det var ikke da jeg begynte å brodere.

Jeg begynte kanskje flere år etter dette, jeg hadde en slags ide om å kle på bildene i Playboy, eller gjøre noe med porno slik som alle andre kunstnere. Jeg hadde laga noen kjoler med diverse kulepenner og sorte sprittusjer. Utgangspunktet var en type mer estetisk form for sensur enn svartsladdene, og jeg trodde det kunne være en kjole. Litt som når man tegner barter på bildene i SE&Hør mens man venter på tannlegen. Som så mange andre slike ideer havnet de i en skuff sammen med andre ting som ikke fungerer helt som det skal. Helt til jeg en dag fant ut at jeg skulle forsøke å brodere. Jeg hadde en veldig stor avstand til tekstilkunsten på den tiden, og det var noen lag av ironi i de første arbeidene. Dette, sammen med en mann som absolutt ikke kunne brodere,  gav de første arbeidene et ganske annet utrykk enn det jeg jobber med nå, selv om materialene og teknikken er den samme. Det handler vel mest om å se potensialet i ideer, slik at man kan velge hvilke det er lurt å arbeide med videre. Krever dette at man må lære seg å brodere så får det bli slik.

CP: Hvordan reagerer folk på broderiene?

Erlend: Stort sett positivt, selv om det er mange som er usikre på om de tør å ha noe slikt på veggen. Jeg prøver å ikke legge meg for mye opp i hva folk har på veggene sine rundt forbi, men noe underlig er det at aktmaleri er ok, mens naken hud med broderi på er tvilsomt. Så er det jo heldigvis slik at ikke all kunst er laget for å henges på veggen. Dog finnes det noen eldre herrer som synes dette er litt pinlig og helst vil gå forbi. Jeg tror dette kommer av at de har helt andre assosiasjoner og erindringer knyttet til Playboy enn jeg har selv. De som vokst opp med Playboy i nattbordskuffen eller under senga er nok en utdøende rase.

CP: Hva er det beste med å brodere?

Erlend: Veldig intimt. Tegning er også et veldig direkte medium, men broderiet er så intimt, det er nærhet til materialet. Nålen og tråden som går tvers gjennom. Så tar det litt tid, det kan være beroligende, nesten meditativt pga repetisjonene. Rent praktisk er det også veldig greit å ha med på reise og ferie.

CP: Hvorfor valgte du akkurat Playboy som bakgrunn for broderiene, skiller det seg fra andre blader i samme genre?

Erlend: Playboy, playmates eller bunny´en er et varemerke, et begrep, et ikon og representerer på en måte hele denne industrien. Dette er vel egentlig et kompliment til Playboy. Når jeg flytta hjem til Norge fikk jeg et abonnement på Playboy fra min kone fordi det var litt vrient å få tak på i Lillesand. Disse var amerikanske utgaver, men jeg har etter hvert gått tilbake til å bruke de tyske. Bildene i de amerikanske har så mye puter, draperier, senger og softfokus, at det er vrient for meg å se hvor huden slutter og omgivelsene begynner. Ergo er det vanskelig å vite hvor jeg skal sy. De tyske bildene er skarpere, og har en forkjærlighet for maskiner, biler og industrielle bygninger. Som også er en fin kontrast til broderiet.

Jeg har valgt å holde meg unna porno. Playboy er på grensen til stilfullt, selv om det også kan være veldig kitsch. Det er godt belyst ren naken hud på glanset papir. Modellene er ofte plassert i en setting hvor de fremstår som unaturlig naken. Det er litt som om de roper på påkledning.

CP: Hvilke andre materialer arbeider du med?

Erlend: Jeg starta som maler, og tror alltid jeg skal tilbake dit, men det begynner å bli lenge siden sist nå. Jeg arbeider fremdeles mye med tegning og video installasjoner.

CP: Gratulerer med nytt stipend! Hva syns du om Statens Stipendordning for kunstnere?

Erlend: Vanskelige greier altså. Norge er et glimrende land også for kunstnere, men det er skummelt å være for fornøyd med tingenes tilstand også. Noe av baksiden er vel at «folk flest» tror de fleste kunstnere har store stipender, og at kunsten på en måte er det offentliges ansvar. Jeg tror dette er noe av grunnen til at vi ikke har noen særlig god tradisjon for at næringslivet sponser kunsten, og heller ikke noen stor tradisjon for kunstsamlere og private sponsorer. Ja det har nok blitt bedre, men det er ett godt stykke igjen. Jeg skulle også ønske meg at flere droppa plakatene fra IKEA og Bohus samt mye av grafikken galleriene pumper ut, og heller tok seg bryet med å handle inn noe originalt fra en ukjent kunstner. Det er så mye flinke folk rundt forbi dersom en bare tar seg bryet med å lete litt.

Mitt lille stipend på 20.000 ser jeg på som en veldig fin premie fordi jeg er ganske god til å brodere. Jeg har lenge sysla med tanken på å lage en bok, en type broderibok og en foreløpig oppsummering av mitt arbeid med Playboy. 20.000 kr holder nok ikke hele veien men det er en fin begynnelse.

CP: Fortell litt om tiden din i New York:

Erlend: Det var ikke planen det der. Jeg var akkurat ferdig på Gerrit Rietveld Academiet i Amsterdam og hadde egentlig bestemt meg for å bli der. Så fikk jeg tilbud om å jobbe som assistent for kunstneren Joshua Neustein i New York , også gjorde jeg det. Det var et veldig fint år det. Joshua er en veldig grei eldre herre, men det skulle vise seg at han tilbrakte mesteparten av tiden i Israel også ble jeg tustende rundt i det store loftstudioet på Manhattan aleine. Jeg lagde veldig lite det året, men var på alle utstillingene, åpningene, galleriene og museene jeg kunne rekke. Tror det kom litt av at jeg ikke hadde noen plan, eller ønske om å bli der, jeg var bare på besøk i et år, og var redd for å gå glipp av noe. Jeg savner det veldig ofte, både Amsterdam og New York, men jeg har også lært at det har noen viktige fordeler å bo på landet. Særlig når man broderer er det veldig ok at tempoet er litt lavere. Jeg kan arbeide disse dagene og kveldene uten å gå glipp av noe særlig. Dessuten mener jeg bestemt at det kan skje like bra kunst- ting i Lillesand eller Kristiansand som i New York, Berlin osv. Det kan bare ikke skje like ofte.

http://www.erlendhellinglarsen.com/

https://www.facebook.com/Erlend-Helling-Larsen-381359388565123/

https://www.fineart.no/kunstner/erlend-helling-larsen

Foto: Camilla Prytz

Foto: Camilla Prytz

Foto: Erlend Helling Larsen og Camilla Prytz/Artistlife.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *